En sånn dag

 I dag har vi tatt mye tog! Det tar nemlig lang tid å reise fra Tokyo til Hiroshima. Men jeg liker å ta tog, så det går fint. Men noe jeg har lagt merke til med alle offentlige transportmidler i Japan er at det er så stille! Ingen snakker med hverandre og ingen snakker i telefonen. De hoster ikke engang! (Alle går med munnbind for ikke å smitte andre rundt seg). Dette gjelder fly, trikk, buss og nå langdistanse tog.

Men dere, dette har vært en sånn dag. En sånn dag der alt blir flaut og dumt. Det første som skjedde hendte etter at vi hadde kommet frem til hotellet. Der ble vi møtt av en kjempekoselig jente som hjalp meg å bære kofferten min opp til fjerde etasje. Men vi hadde ikke før kommet til døren før vi fikk problemer. Vi greide nemlig ikke å låse døren. Vi fikk naturlig nok panikk og prøvde alt mulig. Etter å ha vridd på dørhåndtaket og trykket nøkkelen over alle veier innså vi at vi måtte møte nederlaget og spørre om hjelp. Hjelpen kom, og det viste seg at vi hadde satt inn nøkkelen opp ned..Jeg er redd for at dette blir en vandrehistorie av typen; En gang hadde vi besøk av noen dumme nordmenn og de tok nøkkelen inn opp ned. Kan du tenke deg?

 Dette var ganske flaut, men det flaue stopper ikke der. Nei nei nei. Da vi skulle inn igjen til byen tok vi en trikk. Slik du ser på bildet over. På trikken har de en liten billett-maskin der du skal stikke inn billetten din. Dette gikk fint, og etter noen snodige forsøk hadde alle greid å stikke kort/billett/greiene sine inn i maskinen på riktig måte. Men problemet dukket opp da vi skulle av trikken. Trikken stoppet og vi spratt opp og gikk til den første døren. Den åpnet seg ikke. Vi prøvde å trykke på noen knapper men ingenting fungerte. Da tenkte jo vi selvfølgelig at vi hadde tatt feil dør og prøvde en på andre siden. Nei, ingenting skjedde der heller. Nå begynte jeg å få panikk fordi det var mange mennesker på trikken. De sa riktignok ingenting og bare så rett frem i luften, men likevel. Til slutt pekte en gammel dame på sjåføren fremme og sa noe på japansk som bare Synnøve forstod. (Synnøve har bodd i Japan og har en bachelor grad i japansk). Det ble da tydelig at alle skulle gå ut fremme. Vi prøvde denne døren da trikken plutselig begynte å kjøre igjen. Vi så på hverandre i forferdelse. Trikken hadde ikke stoppet ved trikkstoppet enda. Vi holdt på å dø av pinlighet og Synnøve var bokstavelig talt rød som en tomat. Så snart trikken stoppet hoppet vi ut og gikk så fort vi kunne bort fra marerittet. Men Synnøve hadde ikke før hvisket ordene "Bra vi aldri trenger å se de menneskene igjen" før sjåføren skrek etter oss. Vi måtte pent se å komme tilbake og stikke kortene inne i maskinen fremme med han en gang til. Jeg har ikke vært så flau på lenge. Og dette kommer fra en person som gjør flaue ting og dummer seg ut oftere enn du skulle tro.

Men Hiroshima er en nydelig by! Det er kanskje den fineste byen jeg har vært i noensinne. Her er noen bilder, som ikke helt illustrerer skjønnheten men jaja.

 Vi besøkte Genbaku Dome. Dette er ruinene etter atombomben. Det var veldig stilig å se, men samtidig helt forferdelig! Det er vanskelig å tenke seg at det faktisk har skjedd. Vi ble stående og diskutere slutten på andre verdenskrig litt lengre, og kanskje mer aggressivt enn vi egentlig hadde planlagt.

De hadde forresten hengt opp kjempe vakre julelys i trærne bortover parken! Det var helt nydelig og ga skikkelig julestemning!

 Det var kjempe kjempe fint!

Og vi greide selvfølgelig å finne en fin handlegate! Madelein, du vil ikke vite hvilke sko jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt converse med platform! La det synke inn litt. Jeg kan nesten kjenne at du rister på hodet helt til Japan. Og mamma jeg har kjøpt en svart ulljakke/kåpe ting som får meg til å se ut som en rar svart sau. Haha du kommer til å hate den.

I morgen får vi guidet tur så det blir spennende å se hva han finner på! God natt!